Bejeren var navnet på fjorden som gikk heilt ut mot Salta. Det samiske navnet var Bai`dar. Det er gamle navn med uklar tyding.

Da isen smelta bort for ti tusen år siden lå landet trykt langt ned, og fjorden lå mer enn to mil fra hvor fjorden er i dag. De gamle strendene kan en nå finne langt oppe i dalsidene. Toppene av de mange moene i dalen var botnen i istidsfjorden. Etter hvert som landet steig opp, har Storåga og de mange små sideelvene erodert og skåret opp dette landskapet.

For 2500 år siden veit vi det var bufaste folk i dalen. Storåga hadde da forma landskapet. Det var omentrent som vi kjenner det. Men fram til nå, har landet heva seg med 12-15 meter ytterligere.


Hvem var de, disse eldste folkene?

Kontakt og utveksling mellom kystfolk og innlandets folk har vi nok alltid hatt siden landet ble til, og tatt i bruk. Vi veit ikke hvor de første bufaste satt, og deres grenser mot allmenningen. Vi veit ingenting om språk og kultur – hvem de var. Vi veit heller lite om utmarksfolket som flyttet med reinen og viltet.

Allerede i middelalderen veit vi at her var et buande finnefolk. Vi veit og at det tidlig var norrøne folk her. Kanskje bodde de side om side i lang tid, kanskje i alle tider. De få skriftlige kildene gjennom disse lange nesten historielause tider, forteller at det var finnene eller bufinnene som var tømmermenn og båtsmeder og bygde de særegne båter og skip for kystens folk. De må ha vært et viktig element i den kraftige sjøfarten og fisket som vaks fram langs Nordvegen, fra Skottland til Ishavets strender.

De må allerede i tidlig jernalder ha utviklet disse særegne båtene. De bar med seg i generasjoner en handverkstradisjon som ble ført videre etter at de ble assimilert i det norske bygdefolket i 1600-åra. På 1700-tallet var det tømmermenn og båtsmeder på hver gard i Beiarn. Beiarn var verksted for husbygging og båtbygg for kysten så lenge de hadde kontroll over allmenningen. Bygdefolket i Beiarn tapte denne allmenningen først på 1800-tallet. Saltdal har hatt en parallell utvikling med Beiarn, men de har klart å beholde sin båtbygging og handverkstradisjoner bedre.


Busettinga i Beiarn

Tida før Reformasjonen veit vi lite om i Nordlandene. Fra vikingtid og middelalder har vi jordfunn og et par utgravinger som viser busetting opp til Nes-Osbakk. Seinere forskning tyder på en tidlig samisk busetting i Beiarn.

På slutten av 1500-tallet var Beiarn en av finnefjordene i Nordlandene. Men utover 1600-åra ble de assimilert i det norske bygdefolket. Det var kanskje slutten på en prosess som tok til ei tid før. På den tida kom en flyttestrøm innover bygdene av folk både fra kysten og langvegs fra. Kan hende det bare var bufinner som satt inne i fjordene i Salten i seinmiddelalderen?

Midt på 1600-tallet var Beiarn busett til Nes-Osbakk. I løpet av 1700-åra trakk busettinga seg gradvis oppover inntil Trolia og Tollådalen. I samme takt trakk allmenningen seg tilbake. Den rike allmenningen med milevide skoger, av tømmerskoger, av lauvskog og endelaus beitemark.

Folket trakk mer og lenger innover. De hogde- og til dels skamhogde skogen med stor etterspørsel etter båter og jekter. Beiarn endret seg stort med den nye ryddinga av Beiardalen oppfor Hauforsen. Det skjedde fra 1820 og i tida utetter.


Utmarksfolket

Utmarksfolket har vi hatt her bestandig. De har levd i Finnmarka, de vidstrakte viddene på begge sider av kjølen fra Jemtland og nordover. Etter hvert som stormennene bygde makt, aukte samkvemet med handel, skatt og røveri. Omsetning av skinn og pelsverk var en av gammeltidas mest innbringende virksomheter. Motsatt gikk produkter som jern og salt.

Allmenningen var Beiarn sin viktige ressurs. Den var avgrensa med vasskillene mot Rana i sør og i aust mot Saltdalen. Men den var likevel en del av de store beitemarkene omkring Saltfjellet. Dette var sommerbeitene for austlappene. Om vinteren levde de på austsida av Kjølen på Arjeplogs vidder. Tidlig på 1600-tallet finner vi dem i skattelister for lensherrene i Nordlandene. Det var bl.a. ”Reenkalfskind, Lappeskoe, Benkedynner” som var ”Oppebaaren af Lapperne” (1639/40, 1640/41). Det står videre at de da ikke ”Nederkomme Fiellet med deris Ringe Kiøbmandskab”.

Petter Dass har i Nordlands Trompet (fra 1680-åra) en fyldig beskrivelse av reindriftssamene. Han tar for seg deres næring, matstell, klesdrakt og lavvoen. Han beskriver deres utseende, som han mener er spesiell: små og kortbeint med spist ansikt og skarpe øyne –og sparsom skjeggvekst. Petter Dass skildrer også deres religion – særlig noaidenes virksomhet. Han har en detaljert beretning om en rituell bjørnejakt. Petter Dass skiller ”Lappen” klart fra bufinnene som han finner forskjellige i ”Sæder”. Han kommer og med det fromme ønske om å kunne deres språk slik at han kunne drevet misjon blant dem.

Det skulle ikke gå lang tid før misjonen fikk en stor oppblomstring. Med pietismen kom også Finnemisjonen. Grunleggeren Thomas von Westen var flere ganger i Beiarn – sist i 1722. Da var det samlet 30 samefamilier til møte på Soløy.

Annekskirken på Moldjord ble oppført i 1724 som et finnekapell. Soknepresten i Gildeskål Peder Bruun ble fra 1723 Missionarius for Beieren. Fra samme tid ble det tilsatt en finneskolemester i Beiarn.

Fra først var det skolehus for samene i Tollånes. Det ble seinere flyttet til Skulnes i Øvre Tollådal. Den første finneskolemester i Beiarn var Hans Josephsøn Savjord (1685-1755). Han hadde nok en samisk bakgrunn. Hans far Joseph (Jøssøp) Joensøn (f.ca 1650 d.ca 1720) kom til Savjord i 1670-åra. Vi veit ikke hvorfra han kom. Vi veit ikke hvem han var gift med.

Hans Josephsøn sønn Ole (1724-1803) hadde bøksel på Israelsbakk fra 1753. Han var lagrettsmann og skatteoppkrever av finneskatten i 40 år.


Grensekommisjonen

I 1751 kom det grensetraktat mellom Danmark-Norge og Sverige, og Lappecodisillen fra omtrent samme tid. Det regulerte både Riksgrensen og beiteforholdene for reindriftssamene som beitet på begge sider av grensen. Forut for dette ble det nedsatt en grensekommisjon. Lederen var major Peter Schnitzler. Han førte protokoll over de undersøkelser som ble gjort av kommisjonen. De er bevart og gir en interessant framstilling av geografiske, næringsmessige og sosiale forhold i bl.a bygdene i Salten – ikke minst av samiske forhold.

Grensekommisjonen virket i perioden 1742-45. De norske myndigheter prøvde i denne tida å etablere kontakter med reindriftssamene. I 1746 ble det etter ordre fra amtmannen innkalt til et møte, et lappeting på Rognan. Der møtte sorenskriveren, fogden, flere lagrettsmenn fra Saltdalen, lappelensmann (også nevnt som lappefogd), Joen Mogensen Israelsbakk og representanter for samene. Det var skattlegginga som ble tatt opp, hvor det fremgår at skatten kreves etter gammel ”Sæd og Skikk” for den ”Frihed og nytte” de har i fjellene. Det nevnes rettssikkerhet, frihet til salg og kjøp av varer de ”have fornøden”. Det manes til samdrektighet og lydighet og fredelig samkvem. Det var da 17 familier som defineres som ”Gilleschaals Lapper”. Noen av dem slik som 2 familier i ”Stormdahl”, hører nok til litt utenfor. I Saltdalen var det 18 familier.


Skatteoppkreving

Fra 1749 finnes det skattelister for de fleste år. Skatten ble oppkrevd etter antall rein, og til en viss grad etter evne. I skattelistene er det vanligvis oppgitt navn på reineieren, antall rein, hvilket år og beløp. Skattelistene forteller at i siste halvdel av 1700-tallet hadde 12-20 reindriftsfamilier tihold i Beiar-allmenningen.


Utmarksfolk i fast busetting

Dokumentene viser at det i slutten av 1700-åra kom flere og flere samer og satte seg ned i utkantene av gardene. De tok opp rydninger som ofte lå langt fra gardene: Sandmoen, Bjørklien, Breivikdalen, Galtådalen. Oppe i, eller over dalsidene finner vi Tollådalen, Troneslia og Troålia. Vi finner også eksempel på folk som hadde tilhold på Kvællia og Navjordlia. Stedsnavn som Lapplæger, Ingerlæger eller Kjerstilæger viser nok mer til flyttsamer.

Fra tidlig 1700-tall finner vi en del tjenestefolk av samisk opphav på gardene i bygda. De fleste av disse rydningene var nok tatt opp av folk som ikke fant plass i rendriftsamfunnet. De manglet rein eller hadde andre grunner til å forlate nomadelivet. De fleste levde oftest fattigslig med et lite husdyrbruk og antakelig noe jakt. De fleste sådde ikke korn, de hadde ofte noen sau og geiter og noen hadde ei ku eller to. De kunne også ha noe rein. I dokumentene finner vi dem som skoglapper eller sjøfinner. De tok opp sine rydninger i allmenningen, og der vilkårende var så pass bra, ble plassene etter ei tid matrikulert og oppsitterne ble bykselmenn under Kongen. I Beiarn og utover i Gildeskål var det ofte en sterk slektssammenheng mellom dette folket. Vi finner også inngifte med folket på utkantplassene i Misvær og til dels Saltdal.


Beiarn som samebygd

Beiarn har hatt et bufast folk av sjøfinner (bufinner) gjennom mange hundre historieløse år. Vi veit at de var her, at de utgjorde en viktig del av befolkning, av kultur og tradisjon fram til 1600-åra. Det har satt preg seinere, kanskje heilt fram til nåtid.

I allmenningen hadde vi fra alders tid austlappene som nomader med reindrift på sommerbeite, og med vinterbeitet i Arjeplog.

Allmenningen var en rikdom for alle, for bumann så vel som same. Her tok bumannen ut sitt virke fra den gode furuskogen. Det var tømmer til bygging av hus, til skip og båter. Her fant han vedskog med bark og never. Hver bruker fant sitt. Vi finner ingen motsetning mellom brukerne så lenge hver fikk sitt. De kommer med knapphet.