”Fortellinger fra samenes liv i Salten” er ei lita samling historier som ennå fortelles blant lokalbefolkning og familier om den nære fortida til samer i Salten. Heftet er laget på initiativ fra stiftelsen Duoddárá Ráffe, som er det nyetablerte pitesamiske senteret i Salten. Duoddárá Ráffe ønsker å komme i gang med dokumentasjon av samisk historie og kultur i området, og håper heftet kan inspirere flere til å hente fram minner om denne godt gjemte kulturskatten.

Den pitesamiske historia er tett sammenvevd med øvrig lokalhistorie i Salten, og samene har hatt mange felles interesser med andre folk som har flyttet til og fra. Samtidig har det vært lett å glemme at variasjon og frodighet i kultur, språk og ”hukommelse”, stadig er en kilde til nye opplevelser og utvikling.

I løpet av noen høstmåneder i 2003 har Gry Helen Sivertsen og Camilla H. Kristensen snakket med ni kvinner og menn om mennesker, erfaringer og situasjoner knyttet til samisk liv og levnet i Saltenområdet. Enda flere er kontaktet, og de vil kanskje ha lyst til å fortelle mer siden?

Kunnskapssenteret i Gildeskål har satt sammen historiene og sørget for trykking og distribusjon.

Inndyr 28. november 2003

Knut Sundsfjord

Jeg flyttet til Mavas da jeg var rundt 18 år, og de første årene jeg bodde der, drev vi med rein. Det var mye slit med det, for vi flyttet jo med reinen, til vinterbeite, kalvingsland og sommerbeite. Da bodde vi i gammene som vi hadde rundt om i fjellet.

Om høsten slaktet vi, og da måtte jeg være med på å ta vare på kjøttet. Vi saltet, tørket og røkte, og noe ble hermetisert. Vi laget også mat til hundene. De var jo våre beste venner og hjelpere, så de tok vi godt vare på. For at vi ikke skulle trenge å bære så tungt på fjellet, lagde vi tørrblod som vi blandet med havregryn og kokte. Det var næringsrik mat for hundene.

Tørrblodet lagde vi ved å stikke reinen på en spesiell måte, under venstre bog i hjertet. Blodet samlet seg i brystkassen, og fikk stå til det hadde levret seg. Deretter gjorde vi ren vomma og vrengte den, og fylte blodet i. Den skulle henge til blodet hadde skilt seg. Da kunne vi ta av det blanke og lage ”hvit- palt” av det. Resten av blodet fortsatte å tørke i vomma, til det ble en klump. Deretter malte vi det i kjøttkverna, slik at det ble til pulver. Vi lagret det på bokser.

Vi blandet det med havregryn og kokte det til hundene. Tørrblodet ble også brukt til å lage blodpannekaker eller annen blodmat.

Det var ikke alltid så enkelt å få tak i smør, så under slaktinga tok vi netta på reinene og rullet den til ei pølse mens den var varm. Når den så ble tørr, skar vi skiver og brukte til stekefett. Den lille magen til reinen (blad- magen) fylte vi med malt kjøtt og røkte. Senere kunne vi skjære skiver og steke på panna.

Men etter noen år sluttet vi med rein. Reinflokken ble av ulike grunner borte. Da bosatte vi oss i Mavas og drev med fiske og turisme. Fisken ble sendt med fly.

Vi hadde noen geiter, som var ville og glade. Av melka lagde vi ost og rømmekolle. Vi hadde en tamrein, Kavva, som var med overalt. Vi hadde ham med både i bil og på tog, og han pleide å være med på moltebærtur. Kavva var en artig skrue, som spiste det meste, alt fra stearinlys til sukker. Vi brukte å få store tretti kilos kasser med sukker, som vi hadde stående i en njalla (stolpestabbur). En gang klarte Kavva å komme seg inn i stabburet, og spiste minst fem kg sukker. Kom det turister måtte vi passe på, for på et øyeblikk stjal han det de hadde i sekkene. Ei stund hadde vi ei tam simle gående også, og denne var Kavva skikkelig sjalu på, han jagde henne, og tillot ikke at hun fikk oppmerksomhet.

Vi hadde mange hunder. Min hund het Filgas, og fulgte meg over alt. Den var bare hjemme, vi brukte den ikke til reinhund. Vi hadde syv hunder på slutten.

Turistene kom for det meste om sommeren, så vinteren gikk med til mye håndarbeid. Vi sydde kaffeposer og bellinger, vi garvet skinn og flettet skoband. Sara Roung lærte meg å lage skoband, mens Inga Steggo, Roalds bestemor, lærte meg å sy sko, det var i grunnen hun som lærte meg mest. Langs kanten på skoene la vi noe som heter ”goappanlær”, og skulle det være fine sko la vi rødt eller blått klede mellom, rødt til kvinne og blått til mann. På vanlige hverdagssko var det svart.

Arjeplogskoene er ikke som de nordsamiske. Det er ikke stor krok fremst. Det er fordi vi brukte formen på bellingen, mønster trengte vi kun til fremdelen. Bellingen på simla sydde vi vinterhansker av, fordi formen var som en vott. Vi brukte ikke mønster til dette heller. Tråden vi brukte når vi skulle sy, spant vi selv av sener fra reinen. Det beste var å bruke ryggsene, for de ble lengst, men vi spant av sener fra føttene også. Til garving av skinn brukte vi vidjekjerr eller selje og alun. Skoene brukte vi å selge. Jeg husker vi tok 25 kr paret.

Vi benyttet oss av alt i naturen, vi levde av den og med den. Av det jeg har fortalt, fremkommer det at vi brukte det aller, aller meste av reinen. Men vi brukte også resten av naturen. Vi fisket og plukket bær. På våren gikk vi på spilljakt og gåsejakt, om vinteren på rypejakt.

Jeg husker en gang jeg og Roald lå i Kironkåten på rypejakt. Før vi dro sa Lars Evenstrøm, at vi ikke måtte miste knivene våre. Vi fnyste av ham, og tenkte ikke mer på det. Men halvveis tilbake fra jaktturen oppdaget vi at det manglet fire kniver.

Vi opplevde mye rart, det gjorde vi. Slik er det å leve i og med naturen.

Storlappen het egentlig Johan Erik Andersen, og var født på Kalvås i Ballangen. Han ble av folk flest kalt ”Storlappen” eller ”Stuorrasápmi”, det siste av svenskene.

I Ofoten var alle beiteområdene opptatt, så han søkte seg  til et annet reinbeiteområde. Slik havnet han på Austvågøy i Lofoten. Men det gikk ikke så bra. Det var lite egnet å drive med reinbeite der; bratt og ulendt terreng førte til at reinen ”rapa”, dvs mistet fotfestet og skled utfor skrenter og stup. Så Johan flyttet derfra etter to-tre år. Han skrev kontrakt med Salten Dampskipsselskap, som skulle frakte reinen fra Austvågøy. Reinen ble fraktet derfra til et sted i Austnesfjorden, og til Beiarn. Han hadde med seg ca 300 rein, og da båten kom til Beiarkjeften sleit reinen seg laus, og hele flokken sprang på sjøen og svømte inn til land. Johan nektet da å betale frakt, og det ble sak, men den kom aldri lengre enn til forlikskommisjonen.

Han flyttet så til Harondalen reinbeitedistrikt. Han ble boende i telt, og den dag i dag vises tomta øverst i Nordlandsdalen. Der ble han værende til i 1902. Da hadde han reist rundt og sett seg om i reinbeiteområdet for å finne en plass å slå seg ned. Det måtte være vann, tørrlendt, og ikke for værutsatt der. Under rekognoseringa fant han Stormoen i Misvær. Han drømte at det var der han skulle slå seg ned, og da gjorde han det.

Han var gift med ei samejente fra Evenes, Maria, senere kalt for ”min første Maria”. Han fikk mange barn med henne, men hun døde rundt 1905. Ei ung samejente, fra Evenes også med navnet Maria, hadde tatt seg gjeterjobb på Oldereid, og var forlova med en der. Men så traff hun og Johan hverandre, og hun ble hans ”andre Maria”. Til sammen fikk Johan 18 barn.

Han ryddet land og la opp jord på Stormoen, slik at han fikk både kyr og geiter, og på siste halvdel av 1930-tallet fikk han hest. Slik drev han både med reindrift og gårdsbruk. Men etter hvert forsvant reinflokken, av ulike grunner. En del ble ikke skilt ut, og ble tatt med til Sverige, og under krigen var det mange som skjøt rein som de solgte videre. I alle fall ble reindrifta til slutt lagt ned.

Men før de sluttet med rein, opplevde Johan dette på en tur i fjellet: På et sted inne i Tollådal, nærmere bestemt Storpåsk, er det en heller som kalles Hulterhelleren. Plassen var kjent for å være noe urolig, men Johan og reingjeterne hans hadde likevel tatt inn der for natten. Etter en lang dag i fjellet var de slitne, så etter at de hadde spist tok de kveld og la seg til å sove.

Ut på natten våknet Sivert Johansen av at Johan tilsynelatende satt og snakket med seg selv. Sivert som selv snakket pitesamisk, skjønte ikke alt det Johan sa, siden han hadde en annen dialekt. Men såpass skjønte han: Storlappen måtte ha blitt ”gal”, så han satte i å le. Da Johan hørte det, snudde han seg mot Sivert og sa: ”Ho-ho Sivert, dettan e en alvors sak, og ikkje noe å flir åt.” Sivert forstod da at det måtte være noe spesielt som foregikk, og la seg ned til å sove igjen.

Om morgenen etter at reingjeterne hadde stelt seg med mat og kaffe, fortalte Johan følgende: Han hadde blitt vekket om natten av ei ung samejente med en unge. Hun kunne fortelle at hun og ungen var blitt myrdet, og lå nedmurt i bergklippa under bålplassen. Hun hadde kjæreste, som hun hadde ungen med, men en rival myrdet henne av sjalusi.

Hun hadde til og med vist Johan kniven som hun var blitt drept med. Slik fikk de altså forklaringen på hvorfor det aldri var fred under hellen. Men da Johan spurte om han kunne ta inn der i nødens stund, og få være i fred, svarte hun at fra nå skulle det være fred, for nå hadde hun fått fortalt sin historie.

Jenta ligger der den dag i dag, men hun har holdt sitt ord, og ikke stelt i stand mer uro.

I januar 1945 startet vi med reinraiden fra Karesuando og flyttet mot sør. Vi flyttet ca. en mil om dagen, aldri mer, for reinen måtte hvile og få seg mat. Noen ganger ble vi på en plass flere dager; noen ganger én uke, andre ganger to uker, og da satte vi opp lavvu. Vi grov bort snøen, hogde ris for å ha i bunnen under reinskinnene, vi hugde ved og vi lagde mat, både til oss og til hundene. Det tok flere måneder å flytte. Vi startet i januar, og var her på Saltfjellet i begynnelsen av mai. Vi brukte hele vinteren på å flytte. Men vi var aldri forkjølet, og jeg tror det var fordi vi alltid hadde frisk luft, og at vi hadde klær av skinn, så vi frøs ikke.

Da vi kom hit var det bare å slippe reinflokken, men det var noen av gammelreinene som ikke trivdes, og dro nordover igjen. En dro helt tilbake til hjemtraktene.

Her ble ikke reindriften den samme som der nord, der var reinene veldig tamme, og vi hadde de alltid under kontroll. Her går ikke det, for det er et helt annet beiteland.

Jeg husker en gang jeg og Ella kom over fra Sverige fra vinterbeite utenfor Piteå, jeg med to kjørereiner, Ella med en. Da vi kom forbi Guijaure (uttales Gojaure), stoppet vi med en gamme. Men den var full av snø, og det var kaldt. Jeg hadde med meg barna; Per-Nils, Inger-Maria og Elin- Alise. Barna og Ella satt i et stabbur, mens jeg lagde mat. Da vi hadde spist, fortsatte vi. Ella måtte forlate reinen på fjellet, for den klarte ikke å dra mer. Hun lurte på om ikke jeg kunne ta hennes utstyr, men jeg hadde jo tre unger og turde ikke å laste mer på reinene, for ble de også utslitte, ville vi ikke klare å få med oss alt utstyret og ungene. Kanskje ville vi fryse i hjel.

Ca to år etter at vi kom hit, bygde vi et lite hus. I ett par tre år hadde vi vinterbeite i Sverige, men nå er det mange, mange år siden.

Knut Sivertsen (26.09.41) er født og oppvokst i Tollådalen i Beiarn. Han bor på fjellgården Forsli, sammen med kona Toril. De har en sønn og tre døtre. Knut har jobbet som landpostbud i mange år, men nå har han førtidspensjonert seg, og trives godt med å ha tid til å ”pusle” med det han vil. Blant annet turisme, der hovedattraksjonene er naturen og museene som er bygd opp med rundt den samiske kulturen. Knuts farfars far (Johan Anton Abrahamsson) kom fra Sverige med rein på 1860-tallet, men etter flere uår med dårlig beite og mye varg, ble det til at de sluttet med rein og slo seg ned i Tollådalen. Sameblodet i Knuts årer er sterkt, og han trekker til fjells så snart anledningen byr seg. Slik er han blitt en dyktig jeger og erfaren fjellsame, med mange historier, både fra forfedrenes og sitt eget liv i fjellet.

Det var et pitesamisk ektepar, Anne-Lotta og Østen som tilbrakte deler av året i Marken. Anne-Lotta var kjent for å kunne gane og nedenfor følger et par historier om hennes evner.

Østen kom til gården Midthun, for å spørre om et par mann kunne hjelpe han med å føre en stor reinokse til gårds for slaktning. Østen fikk hjelp, Sivert, faren til Emma, samt Hans ble med han tilbake. Ved lappsteinen stod reinen bundet, og var klar til å bli ført til gårds.

Emma var kjent for å lage god mat, og Anne-Lotta ville til gården for å spise.

Mannfolkene ville ikke ha med Anne-Lotta. Hun var jo både hissig og dårlig stelt. Men hun ga seg ikke så lett. Østen ba henne om å holde seg i ro, men da ble hun både sint og besatt. Østen strammet seg opp og gjorde seg mandig. Han sa i fra til kona, at hun fikk holde seg i ro. Anne-Lotta var fortsatt sint, men hun ga seg.

Da mennene la i vei mot gården med reinen ropte Anne-Lotta etter dem: ”Dere er ikke kommet til gårds ennå.”

Like etterpå slo oksen seg vrang, og braut Østen i bakken under seg. Både Sivert og Hans måtte ta tak i hodet til reinen for å få den vekk. Østen kom seg på beina, og ferden fortsatte. Men nok en gang fikk reinen anfall, og Østen havnet på bakken med reinen over seg. Han fikk hjelp, og kom seg på føttene. Men nå hadde han fått nok, og han forstod hva som hadde skjedd. ”Hun skal få, hun skal få når jeg kommer hjem”, ropte han. Deretter ble reinen rolig, og mennene kom seg til gårds uten flere problemer, og reinen ble slaktet.

Henrik var bestefaren til Knut, og kjent for å være en god kveitefisker. I ”gamle dager” foregikk fiske etter kveite ved at kveita ble stukket med et redskap som het skåtål.

Anne-Lotta brukte ofte å være i fjæra når Henrik kom på land, for å tigge fisk. En dag Henrik kom i land, stod Anne-Lotta og ventet på Henrik. Henrik likte Anne-Lotta dårlig og ba henne om å komme seg vekk. Men Anne-Lotta ville ha fisk, og gav seg ikke så lett. Men den ellers så rolige mannen ble sint, og jaget henne vekk. Da ropte Anne-Lotta :”Du skal også få sjå, men ikke få!”

Henrik var som sagt en rolig mann, og tok ikke dette så tungt, men de som var sammen med han ble redde. ”Nå er det ikke sikkert at du kommer deg på sjøen i morgen”, sa de.

Neste dag dro mennene på nytt ut på fiske. På den faste fiskeplassen så de ei stor kveite. Men Henrik stakk etter kveita uten å lykkes. Han stakk tre ganger etter kveita, men skåtålen bare skled av fisken. Mannen hadde en mistanke om hva som var skjedd. På vei mot land stakk han i alt han så, både stokk og stein for å få vekk ulykken som Anne-Lotta hadde gitt han.

Dagen etter dro mennene på nytt på fiske. Denne dagen fikk de fisk på første forsøk på sammen plassen. Anne-Lotta stod i støa og venta på de da de kom tilbake. Henrik ble rasende da han fikk se henne. Han hoppet ut av båten, før de var i land. Han treiv åra mot Anne-Lotta og ropte til henne: ”Better smell kom deg opp av fjæra!” ”Better smell” var det kraftigste utrykket Henrik brukte. Det var nok ikke rart at Anne-Lotta ble redd og forlot fjæra.

De andre mennene ble veldig bekymret, og mente at nå var det over og ut. Nå kom Anne-Lotta til å gane dem slik at de døde, men ingenting skjedde, og Anne-Lotta stod aldri mer i fjæra når Henrik kom i land.