Etter tips fra Kunnskapssenteret i Gildeskål (klikk her: http://www.kig.no) kontaktet vi Knut og Toril Sivertsen ved Villmarkscampen i Tollådalen i Beiarn. Planen vår var å la elevene få innblikk i litt av den pitesamiske kulturen ved å oppleve dette på kroppen. Og det fikk vi til de grader!

Vi ankom Tollådalen i ca. –15 grader, der Knut og Toril tok imot oss med åpne armer. Det første vi gjorde var å installere oss i vårt nye hjem, gammen. Her lå bjørkeriset godt skjult under de myke reinskinnene, og soveposene ble straks fordelt rundt ildstedet, árran. Knut fortalte historier fra sin barndom, blant annet om sin første rypefangst. Deretter lærte han oss å lage snarer, og disse plasserte hver enkelt i lua si. Rypejakten var i gang.

Ute i felten fikk vi se hvordan og hvor en snare helst settes opp, og flere elever fikk prøve seg. Etter hjemkomst fikk vi høre at det var gått ei rype i ei av snarene – vår første rype! Snarefangst ble forbudt i Beiarn i 1951, men etter at Knut kontaktet direktoratet ble vedtaket omgjort grunnet loven om bruksrett og tradisjoner.

På vei til snareplassen, passerte vi Åkerholmen. Midt i elva lå den som et monument over en svunnen jordbrukstid, der potetavlingens utfall var avhengig av vannets beskyttelse mot frosten(tela). Det var Knuts oldefar som stod for dette.

Et lite lynkurs i lassokasting fikk vi også.

Gammelstua

Mye med egne midler har Sivertsene reist et museum over de første fastboende samene i Tollådalen, Knuts oldefar Johan Abraham og hans kone Sara. Bygget her en tilnærmet kopi av oldeforeldrenes stue. Paret ønsker å synliggjøre den første tida og har tatt vare på jakt- og bruksgjenstander fra starten av 1900-tallet, blant annet en petromaks.

Petromaks er ei parafinlampe som fungerer ved at man på forhånd varmer den opp med rødsprit for så å pumpe opp trykket ved hjelp av et stempel. Lyset som utskiller seg er klart og sterkt.

Den lave hemsen ble tidligere brukt til soveplass, og på grunn av den lave takhøyden tok man i bruk ”bolster”, en halmstappet madrass, som lå direkte på gulvet. Ellers kunne vi se forskjellige bruksredskaper, for eksempel et kasteband (moderne ”lasso”), kløvsal for rein, kommager av kuhud, kjemmet sennegress og låsekassen til ei rifle – laget av smeden Nils Johansson. Her ser vi ei ”hestebjølle”:

Festet rundt foten, lærte hesten seg en teknikk der ”bjølla” blir svingt rundt, og på den måten jages bjørnen vekk. I følge Knut var hans svigerfar, Ole Steinåmo, den siste som skøyt bjørn i Beiarn. Historien om Johan Abraham og bjørnen.

”I heimhusan"

Etter en lang dag var det kjærkomment å slippe inn i varmen. Vi var invitert til middag, og på menyen stod det reinsodd. Mens maten godgjorde seg i vommen, fikk vi innsyn i Torils duodji -avdeling. Stua var fylt med kommagebånd, festdrakter, kaffeposer og annet samisk håndverk. Spesielt interessant var det å se Torils forseggjorte kniver!

Dagen gikk mot slutten, og det var på tide å returnere til gammen. Diverse hardhauser ble valgt ut til å ligge ved luftehullene for å ta av for kulden, og med jevn fyring ble det riktig trivelig der inne.

Oppbrudd

Neste dag var det fortsatt like kaldt, men det var ingen bønn; vi var klar for en omvisning på området. Her har de et utendørs museum bestående blant annet av en samisk tømmerflåte, en seine (hellig stein) og en gammel bålplass – árran.
Resten av tiden gikk med til pakking og klargjøring til avreise, og alle hadde en god følelse i den frosne kroppen.