Historie
Tidlige kilder om samene
Det tidligere samiske samfunnet
Jektebygging
Jektebygging i Beiarn
Gruvedrift i Nasafjellet
Nasasølverkets plyndring
Vi vet at de første menneskene kom til
nord-skandinavia etter siste istid dvs. for ca. 11 000 år siden. Disse
menneskene vandret inn ettersom isen trekte seg tilbake og dyre- og
plantelivet etablerte seg. Det er usikkert om de første menneskene kom
fra øst eller sør, eller fra begge retningene. Men det man vet er at de
levde av jakt, fangst og fiske. Det råder stor usikkerhet om disse første
menneskene var samer eller ikke, men det er i hvert fall sikkert at den
samiske kulturen utviklet seg fra disse gruppene.
Samene var opprinnelig halvnomader som drev med all slags jakt og fangst både
på land og i sjøen. Etter hvert begynte de å bruke rein som trekkdyr når
de beveget seg mellom de forskjellige fangstområdene. Denne bruken av
rein utviklet seg etter hvert til å ha tamrein som en støttenæring.
Denne utviklingen førte til en overbeskatning på villreinstammene og på
15-1600 tallet måtte de fleste samene oppgi dette levesettet.
På dette tidspunktet ble samene delt inn i to hovedgrupper; flyttsamer og
forskjellige typer finner. Flyttsamene er de som begynte med storskala
reindrift. De fulgte årstidene og flyttet med reinflokkene etter hvor det
var best beiteforhold. Om vinteren var de i de svenske skogene hvor det var
godt med lav, og om sommeren flyttet de vestover til de norske
fjellbeitene. Disse samene var oftest velstandsfolk og var godt ansett.
Den andre gruppen, finnene, utgjør i nyere tid hovedsakelig to grupper.
Det var bufinner (sjøsamer) som holdt til nedi bygdene fortrinnsvis ved
fjordene og levde stort sett som andre nordmenn av husdyr og fiske. En
spesialitet de i tillegg hadde var båt- og jektebygging. Denne gruppen
holdt en stund på sine samiske tradisjoner, men gikk likevel snart opp i
resten av befolkningen.
Den andre gruppen var bygdefinner. Dette var de som tidligere var
reindriftsamer og som hadde mistet eller tapt reinen og dermed måtte flytte ned
i bygdene. Denne gruppen var dårlig stilt økonomisk, og kom ofte over
fra Sverige. De fant sitt utkomme på flere måter; enten ved at de slo
seg ned i utmarka med noen geiter og tok det arbeidet som bød seg, eller
tok tjeneste og reiste fra plass til plass eller tok seg husmannsplasser
under bøndene. På grunn av at dette var fattige folk har de fått mange
kallenavn som; trollfinn, ratafinn, tiggarfinn, garnlapp osv.
Begge gruppene av finner holdt lenge fast ved den samiske kulturen og
giftet seg sjelden utenfor samisk ætt, men etter hvert ble de fastboende
samene assimilert i den norsktalende befolkningen.
Fra omkring 1750 og utover på 1800 tallet
begynte også reindriftssamene i Salten å gå over til å bli mer
fastboende, og gikk også etter hvert opp i den norsktalende befolkningen.
En av årsakene til dette kan være at de ble fortrengt fra sine gamle
fjellsætrer av svenske samer. Kolonister tok på den tid oppryddningsbruk
i områdene ved Arjeplog og Storsele, og de gamle reinbeiteområdene der
ble etter hvert sterkt beskåret.
98 e. Kr., Tacitus
Muligens omtales samene av den romerske historieskriveren Tacitus allerede rundt 100 e. Kr. Han skriver nemlig om fenni, som levde av jakt og bruker piler med spisser av ben. De kler seg i skinn og sover på bakken.
550 e.Kr., Jordanes og Prokopios
Munken Jordanes skriver om en stor øy i nord som heter scandza (Skandinavia). Her bor et folk som heter scerefennae (skridfinner). De lever av kjøttet til ville dyr og fugleegg som finnes i store mengder.
Prokopios var historieskriver i Bysantz og forteller om skrithifinoi. De bor i nord i et land med store skoger og fjell med mengder av vilt. De spiser vilt og har klær av dyreskinn som er sydd med sener. Kvinnene deltar også i jakten.
Midten av 700-tallet, Paulus Diaconus
Diaconus skrev også om skridfinner. Han forteller at de er jegere som oppsøker de vilde dyrene ved å hoppe på en spesiell måte ved hjelp av et redskap som er av tre, som er bøyd som en bue. Hos dem fins det et dyr som ligner på hjort, og deres lodne skinn bruker de til å sy plagg som rekker dem til knærne. Det er her tydelig at han beskriver skiene, reinen og reinskinnspelsen.
892, Ottar
Den første skrevne selvopplevde skildringen om samene var det Ottar som gav muntlig til den engelske kongen Alfred, som fikk dette nedskrevet. Her fremgår det blant annet at samene betalte skatt til nordmennene som bestod av bl.a reinskinn, fugledun osv.
Det samiske samfunnet har tradisjonelt sett hatt en egen samfunnsform ved at forskjellige grupper, kunne være flere familier, hushold eller større grupper, tilhørte forskjellige siidaer. Tidligere var samene inndelt i et nettverk av siidaer som dekket hele det samiske området i nord-Fennoskansia.
Hver enkelt siida eide et bestemt område hvor de bestemte over samfunnsmessige forhold og forvaltet området i fellesskap. Siidaene hadde også et hovedråd, Sijddsååbber, som var øverste myndighet og som passet på at alt gikk rett for seg. Dette hovedrådet hadde også den myndighet at de ledet saker i rådet og bestemte i tvistemål, godkjente giftemål, nye medlemmer osv. Alle innbyggerne som tilhørte siidaen hadde stemmerett.
Områdene som siidaen forvaltet var ofte delt opp i forskjellige bruksområder som ble forvaltet av forskjellige familier eller slekter. Disse bruksområdene var en rett som gjorde at ingen andre familier kunne bruke disse områdene.
Etter hvert som ressursgrunnlaget minket og det ble en stadig økende kolonisering av det som tidligere var sameland, fikk man en gradvis overgang til mer spesialiserte måter å livberge seg på. Dette førte til utviklingen av tamreindriften og fast bosetning ved norske bygder. Som en følge av denne utviklingen måtte samene inngå i nasjonalstatenes samfunnssystem og siida-systemet ble oppløst.
Hanseatene hadde gjort Bergen til et handelssentrum i Norge, der man kunne skaffe seg det man trengte og få avsetning for egne varer. Dette førte til at man fikk en stor samferdsel mellom Nordland og Bergen på 15-, 16-, 17-, og et stykke inn på 1800 tallet. Denne samferdselen ble i all hovedsak utført med jekter.
Det er stor usikkerhet om når man begynte å bygge jekter i Norge men man antar at det var rundt år 1600, og at disse jektene var en særnorsk fartøytype med en nordnorsk opprinnelse. Det var nesten utelukkende sjøsamer som sto for jektebyggingen i Nordnorge frem til utover 1700-tallet da også norske bønder kom med i byggingen.
Peder Claussøn Friis (1545-1614) sier i sin Norgesbeskrivelse at sjøsamene alltid bodde i fjorder der det var nok furu- og granskog til at de hadde til brensel og tømmer til å bygge skip.
Ut gjennom 1600-tallet ble det bygd jekter i de fleste fjordstrøkene i det nordlige Nordland. Denne omfattende byggingen førte til at det gikk med så mye trevirke at det gikk hardt utover skogene. Fra ca. midten av 1700 årene klaget embetsmennene at skogene i Nordland ble for sterkt beskattet, og begynte allerede å bli såpass uthogde at det ble vanskelig å finne trevirke til større fartøy som jekter.
Spesielt furu ble ansett for å være det beste
materialet for jektebygging, og dette er en av grunnene til at Beiarn ble
ansett som det beste jektebyggested i Nordland. Når det gjelder Saltdal så
kom de veldig sent inn i jektebyggingen, ca. 1820, men det ble derimot
bygd en del andre båttyper her.
For Beiarn sin del var det først fra siste halvdel
av 1600-tallet at jektebyggingen skjøt fart. Skipperne på jektene ville
helst ha jekter som var bygd av furu og dette førte til at mange jekter
ble tinget fra Beiarn.
For å bygge en jekt trengtes det syv mann:
- Byggmesteren
- Underbyggmesteren
- Smed
- Fire arbeidere
Under byggingen var arbeidstiden fra fire om morgenen
til ti om kvelden, dvs. 18 timers arbeidsdag, og det tok 13-14 uker å
bygge en jekt. Akkorden for hver arbeider var oftest 25 daler og fri kost.
Sjøsamene og bøndene fra Beiarn hadde et meget godt
ry som jektebyggere, og det var ikke uvanlig (fra slutten av 1700-årene)
at jektebyggere fra Beiarn ble hentet for å bygge jekter andre steder.
Etter krigsårene 1814 og utover ble beiarværinger utsett til å reise
til Finnmark for å reparere og sette i stand de engelske skip som hadde
strandet der.
I Nordlands trompet skriver Petter Dass om sjøsamenes
bygging av jekter i Beiarn;
”I Beieren voxer en kostelig skov
Af Furu og andet, som gjøres behov
Til Bygning, til huser og Tømmer.
Der hugger Bu-Finnerne Planker og Bord,
Af hvilke de kjækkeste Jægter blir gjord,
Som nogensteds flyter paa Strømmer.”
Jektebyggingen i Beiarn holdt seg lengre enn båtbyggingen
i sin alminnelighet. Den siste jekt som ble bygget her var Jentoftjekten
”Avance” i 1870.
Nasafjellet ligger i vestre Lappland, nordvest for Arjeplog ved grensen mot Norge. I begynnelsen av 1600-tallet fant samen Peder Olofsson sølvmalm på Nasafjellet, og dette førte til den første store investeringen i Norrland av den svenske sentralmakten. Den første gruven i Nasafjell ble åpnet i 1635, og hadde en stor innflytelse på landsdelens utvikling. Med bakgrunn i at det ikke fantes noen veier, trengte man samene til både å frakte malmen ned fra fjellene til smelteverket samt til å frakte utstyr og mat opp til gruvene. Men samene ble ikke brukt til selve gruvearbeidet da man var redd for at de skulle fortelle hemmeligheter til nordmennene hvis de flyktet over grensen.
Samene var fritatt for krigstjeneste i Sverige, men nå ble de utskrevet til denne tjenesten for 3 års perioder. Både arbeidsforholdene ved gruven og transporten ned fra fjellet var vanskelige, og samene ble tvunget til å utføre dette arbeidet. I begynnelsen fikk de nedsatt skatt, og når dette ikke var nok fikk de i tillegg betaling i mel, salt, brennevin, tobakk og vadmel.
Men dette var likevel ikke for å hindre at samene flyktet fra dette harde arbeidet og forsvant til Norge eller nordover i lappmarkene. Det er nedskrevet mange historier om hvordan man kunne behandle samene for å skremme dem til å bli. Gruvearbeiderne kunne få ordre om å kaste motvillige samer i elven, og de kunne bli bundet til et par tømmerstokker og sent utfor en liten foss et par ganger. Det er også nedtegnet at om vinteren ble det hugget flere hull i isen, og at samene deretter ble dratt under isen mellom disse hullene.
Preben von Ahnen var fra 1646-1669 lensherre over Nordlandene. Han var opprinnelig fra en gammel tysk pommersk adelsfamilie.
Da det brøt ut krig med Sverige i 1659 ønsket lensherren at også hans len skulle gjøre noe mot fienden. Men hans residens, Bodøgaard, lå for langt fra grensen, og dermed flyttet han til Saltdalen med sine krigere for å komme nærmere grensen, og dermed ha en anledning til å ta del i krigsbegivenhetene. I følge sagnene var det her en befestning, og det var her junkeren hadde sin forskansede leir. Det var nok Preben von Ahnen som ble kalt junkeren (junker var lappenes benevnelse på norske lensherrer).
Det kom ikke noe angrep fra fienden, og dermed bestemte junkeren seg for å gå til aksjon selv. Han bestemte seg for å røve Nasa sølvverk som ble drevet av svenskene. Nasa ligger på grensen mellom Sverige og Norge og ble i 1637-1659 drevet av svenskene som her skal ha tilvirket 4 294 mK. Sølv og 1000 skipp bly.
Malmen fra Nasa ble fraktet et par mil fra riksgrensen til Sævjar hvor en liten bergstad var reist. Det var denne bergstaden junkeren bestemte seg for å plyndre. Junkeren samlet folk og slo leir i en dal, som senere ble kalt Junkerdalen, og ventet på et beleilig tidspunkt for å slå til. Dette tidspunktet ble om sommeren etter olsok når svenskene hadde en bønnedag og et slags marked i Arjeplog. Dette var det perfekte tidspunkt da alle arbeiderne var i Arjeplog. De plyndret og brente ned hele bergstaden, samt at gruvene ble ødelagt. Etter dette angrepet har det ikke vært utvunnet sølv i Nasa igjen.
Sagnet sier også at samme høst kom svenskene over fjellet for å plyndre Saltdalen som hevn. Dette var i skuronna, og da de fikk utsikt over dalen fikk de se at markene var fylt av nyreiste kornstaur. Dette var et nytt syn for dem, og de trodde at dalværingene stod fullt utrustet på rad og rekke for å ta imot dem. Dette skremte svenskene og de vendte hjem igjen med uforrettet sak.